v/ NILS REIDAR CHRISTENSEN.
En hel skokk (ca 60 ) fremmøtte benket seg i Tidemandgården for å høre Nils Reidar Christensen fortelle om seilskutenes historie i Mandal.
Den første aktiviteten vokste frem rundt Spidsbo/Vester-Risør, dvs Risøbank, som ved siden av Kleven gav gode havneforhold for sjøfarende. Mandalselva hadde et annet løp enn i dag, gjennom dagens Furulund, og var for grunn til at skuter kunne ta seg opp den veien. Først på 1600-tallet brøt elva seg nytt løp under en flom, til dagens elveløp, og dermed ble det mulig å ta skuter opp til dagens sentrum. Her ble varpepelene i elva helt avgjørende: siden man vanskelig kunne seile her, ble det mulig å hale skutene opp. Tømmer og laks gav vekst, og en voksende etterspørsel fra engelskmennene bidro til at det grodde frem et lite samfunn her. Disse næringene fikk et løft med den driftige Tørrris Christensen Nedenes, og et stort antall andre virksomheter oppstod rundt disse aktivitetene: arbeidsfolk skulle ha hus og mat, de fikk jobb på skipsverft hvor man både bygget skuter og reparerte havarister som søkte nødhavn.
Her var Kleven med Gismerøya et av de viktigste knutepunktene langs kysten. Vi fikk reperbaner for å forsyne skutene med allslags tauverk, og allehånde håndverk. England, Danmark, Skottland og Frankrike var viktige for traden, og diverse privilegier fra kongen satte fart i handelen. I år 1800 hadde Mandal 1600 innbyggere, og var hjemstavn for 34 skip. Konjunkturene svingte, og innledningen til 1800-tallet ble en tøff periode. Men med Watthne og Andorsen kom det igjen vekst i virksomhetene på Gismerøya. Resten av 1800-tallet ble stort sett en vekstperiode. Storbritannia opphevet navigasjonsakten 1849 og åpnet med det for fri konkurranse på fraktmarkedet. Skutene søkte til Kleven for reparasjon, vann, proviant og diverse utstyr. Alle håndverk hadde gode tider. I løpet av fire år ble 85 skuter reparert her. De tusen sjøfolkene måtte ha innkvartering mens skutene ble overhalt: losji og forpleining ellers hadde glanstid. På det travleste var det ni vertshus bare i Kleven, og flere ellers i Mandal, både med og uten bevilling. Her var egne «skipperstuer», og andre skjenkesteder for øvrige mannskap. Ellers vokste losvesenet i takt med skipsfarten, losen måtte hele tiden være på utkikk etter seil og master som vokste frem over horisonten, og hive seg rundt i konkurransen om å nå først frem og kapre losoppdraget: Bernt los f.eks. hadde i løpet av et langt liv godt og vel 1000 losoppdrag.
I 1860 var 120 skip registrert i Mandal. Og med oppgangen skulle «alle» kjøpe skuter. Partsrederi var organisasjonsformen: man kjøpte så og så mange parter i skuta: et partsrederi kunne ha f.eks. 10-20 partsredere: familiemedlemmer, venner, bekjente. Ved overgangen til større jernskip drevet av damp, ble kapitalbehovet langt større, og aksjeselskap den dominerende organisasjonsformen. I skipsfartens glansdager på 1870-tallet var rundt 1000 av byens ca 4000 innbyggere sjøfolk! Seilingene gikk helst rundt Nordsjøen og i Østersjøen. I tillegg ble Islandsfarten viktig en periode. Vanligst var det med 2-4 turer i sommerhalvåret, mens man resten av året drev med reparasjoner på verftene, eller gikk inn i andre yrker. 1905 er året da de nye dampskipene gikk forbi seilskutene innen skipsfarten. Ennå holdt man på noen tiår, inntil denne delen av byens historie tok slutt på tredvetallet. På det tidspunktet var det andre næringer som var i vekst.
Christensen krydret kåseriet med artige historier og episoder, og illustrerte det hele med et omfattende og interessant billedmateriale.
Ref. v/Gustav Reiersen. Foto: Gustav Reiersen