«LIVET BAK DE LAPPEDE SEIL»
MEDLEMSMØTE, MANDAL HISTORIELAG. Risøbank, 18.03.2025
En hel skokk (= 60 personer) møtte frem for å høre May-Lill Ljosdal fortelle om bestefaren
John Ljosdal. Hun er det yngste barnebarnet, og begynte tidlig å skrive ned fortellinger o g
minner som levde i slekten. Den boken hun gav ut om livet blant taterne var derfor tuftet på
en gryende bevissthet om hvor viktig det var å dokumentere et samfunnsfenomen som var i
ferd med å bli borte. I 2003 ble det arrangert en minnesamling etter John Ljosdal, ved
hundreårsmarkeringen for hans fødsel. Sønnen Johnny/Grynemann hadde et sterkt ønske
om å skrive om faren, men rakk det ikke. Datteren Mai Lill lovet sin far at hun skulle skrive
den boken.
De båtreisende hadde harde livsbetingelser, de levde det frie liv, men under vanskelige
materielle kår. Mange i samfunnet var sterkt negative til denne folkegruppen, og viste det
tydelig på ulike måter. Men andre var tydelig imøtekommende og vennlige, og viste dem
respekt. Vintrene kunne være verst, da lå de båtreisende gjerne værfast og slet med kulde
og matmangel. Men når våren kom med lys og varme, kastet de loss og begynte
sommerhalvårets seilas. Mange av de fastboende så på disse skøytene som et sikkert
vårtegn! Det kunne nok se idyllisk ut, men livet var hardt.
Storsamfunnet ville ha slutt på den livsstilen taterne representerte. På 50-60-tallet satte
omstreiferloven forbud for dem mot bruk av hest, slik ble omstreiferlivet vanskelig.
Ljosdalfamilien slo seg etter hvert ned i Mandal og ble bofaste, og fikk med årene fast
arbeid, selv om de i begynnelsen nærmest ble utsatt for «yrkesforbud», da ingen ville ta dem
inn i arbeid.
John Ljosdal skilte seg tidlig ut i miljøet ved at han allerede som gutt i 8-års alderen hadde
skrivetrang. Han hadde en ukuelig optimisme, og gjennom sine litterære evner satte han ord
på liv og følelser blant de reisende, og beskrev hvordan de ble behandlet av andre. Han
kunne få en skriveraptus, skrivingen fremstod som terapi og en trang til å formulere i tekst
de erfaringene han og andre hadde gjort. En dag satt han på kjøkkenet i Gjert Gjertsensgate
på Støkkan og «var tom», han hadde ingenting å skrive om. Det glapp ut av kona hans, Lisa:
”Skriv om gryta til mor di!” Tankene ble satt i sving, og ordene til Gryta til mor strømmet ut
over papiret. I Salhuskvintettens versjon: Gryta hennar mor, ble denne visa en av de mest
folkekjære sangene i mange år. Flere andre tekster av John Ljosdal fant også veien til et
bredt publikum, gjennom aviser og tidsskrifter.
I 1974 ble John Ljosdal engasjert til å lese Gryta til mor i Mandal vise- og lyrikklubb. Etter at
han hadde lest opp diktet, falt han død om.
May-Lill Ljosdal har en innholdsrik koffert etter bestefaren, et skattkammer av tekster og
minner. Ut fra dette materialet og egne minner har hun skrevet boka Livet bak de lappede
seil. Fra et historieperspektiv er dette et grundig og vel dokumentert verk. Fra et språklig
synspunkt er den en glede å lese. May- Lill Ljosdals språkføring viser at den litterære åren er
gått i arv, og her er fine tegninger til tekstene av Sara Ljosdal, noe som viser at de
kunstneriske evnene følger slekten. Har du ikke fått med deg foredraget, så anbefales boken
på det sterkeste!
Ref v/Gustav Reiersen.